En åpen avisdebatt på slutten av 1980-tallet avslørte flere uheldige forhold ved tilretteleggingen for barn av utenlandsarbeidende nordmenn. Debatten satte også søkelyset på konsekvensene av å ha en barndom i svært forskjellige kulturer. Dette åpnet for en ny kontakt mellom mennesker med flerkulturell oppvekst fra de forskjellige kanter av verden. I kjølvannet av dette ble IBAN (nå NORUT) opprettet i 1990. NORUT har i dag ca. 200 medlemmer med oppvekst i de forskjelligste miljøer verden rundt.

Berit Dahl har skrevet artikkelen under, "IBAN 10 ÅR - EN HISTORISK SAFARI", en grundig gjennomgang av den gradvise bevisstgjøringen blant en liten gruppe ildsjeler som stiftet IBAN.

IBAN 10 ÅR - EN HISTORISK SAFARI

Berit Dahl - spesialpedagog/medstifter av IBAN [Red.anm.: Artikkelen er skrevet før IBAN skiftet navn til NORUT]

Innledning
Historieskriving dreier seg i stor utstrekning om milepæler. Milepælen vi feirer i dag er den formelle stiftelsen av IBAN – 1. desember 1990 på toppen av Oslo City-bygget – med 35 underskrivere på stiftelsesdokumentet. Men når IBANs historie skal fortelles, må vi begynne med forhistorien. Uten den, hadde vi ikke hatt noe IBAN.

Det har skjedd mye i løpet av disse årene. Barn av utenlandsarbeidende foreldre har ikke bare blitt synlige, men også anerkjent som en viktig suksessfaktor for utsendingene og for virksomhetene i utlandet. Hvis familien ikke trives og har det bra, går det utover ansattes produktivitet og virksomhetens mål. Dersom virksomheten ikke har en personalpolitikk som er i tråd med samtidens syn på familien, rammes dens renommé, og den får problemer med rekrutteringen. Barna er med andre ord ikke lenger et usynlig vedheng bak de voksne. Forholdsvis selvsagt i dag – men ikke for 10 år siden. I de miljøene IBAN har gjort seg mest gjeldende, hadde ikke dette skjedd på mange år enda – om det ikke hadde vært for IBAN – og forhistorien. Ikke minst forhistorien. Dette er ikke å ta munnen for full.

Vi som synliggjorde barna ble den gang sett som destruktive personer som var ute etter å rive ned og sverte hederlig virksomhet. Slik er det ikke lenger, og det har vi all grunn til å være glad for – og ikke så lite stolte av.

Noe av det gledeligste innad i IBAN synes jeg er generasjonsskiftet. I dag er det unge mennesker som leder IBAN videre i det nye klimaet. Men ikke alle "nye koster" i IBAN kjenner til forhistorien. Derfor vil jeg i dag ta dere med på en safari først og fremst i IBANs forhistorie. For en organisasjon bør ikke være historieløs. Og ikke miste sin begrunnelse av syne.
Hvordan begynte det egentlig?

IBANs forhistorie begynte på slutten av 80-tallet. Og den begynte med en rekke parallelle prosesser hos enkeltpersoner som ikke visste om hverandre. Det ser iblant ut som om slike prosesser begynner å skje når tiden er moden, Disse parallelle prosessene ble, ved noe som kan se ut som tilfeldigheter, ført sammen i en felles strøm. De utløste en form for kjedereaksjon som førte fram til stiftelsesmøtet.
 
Prosessene startet blant voksne misjonærbarn. Mange har derfor villet ha det til at det dreide seg om spesielt misjonsrelaterte problemområder, som særlig skulle ha å gjøre med barns avmakt overfor det uimotsigelige og guddommelige kall. Det er feil. Rett nok kan et kall som barn er lært opp til å identifisere seg med fungere kneblende for dem. Men alle utenlandsvirksomheter har sine "imperative guder" som virksomheten, de ansatte og deres familier identifiserer seg med. De heter for eksempel "Verdens Nød", "Verdensfreden", "Karriere og Konkurranse", "Økonomisk Gevinst" – alt sammen verdier som rangerer høyt på samfunnets verdiskala. Hvis det er noen forskjell, ligger den i misjonsselskapenes større ansvar – som Kristi sendebud, han som sa: Det dere gjør mot en av disse mine minste brødre, det har dere gjort imot meg." Jeg antar utsagnet gjelder for både de gode og de mindre gode gjerningene. I så måte har misjonsorganiseringen mange barn på samvittigheten. Og foreldre. Særlig mødre.

Uansett "guddom"- det enkelte barn er svakt og lite i forhold til slike vektige størrelser. IBAN fokuserer derfor ikke på misjonærbarnoppvekst, men på utenlandsoppvekst. Hvorfor prosessene begynte blant oss, har jeg ingen god forklaring på. Vi får bare konstatere at slik var det. Jeg skal fortelle litt om disse parallelle prosessene, og personene som var prosessene. Jeg er ingen nøytral historieskriver og velger derfor som innfallsvinkel min egen opplevelse av begivenhetene.

Thorkild Andersen satte snøballen i gang
For meg startet prosessen med en telefonhenvendelse fra en fremmed på høstparten i 1987. Jeg var da 44 år. Fram til da hadde jeg kun vært i stand til å snakke med ett menneske om mine oppveksterfaringer, en venninne fra internatskoletiden. Den fremmede var en mann på 68 år som viste seg å være født på Madagaskar, slik som jeg, men drøyt 20 år tidligere. Thorkild Andersen het han. Ad omveier hadde han fått tak i navnene på meg og min barndomsvenninne, Kirsti Håtveit. Han fortalte at han hadde gjort flere henvendelser i brev til Det norske misjonsselskap (NMS) i Stavanger – også mitt moderselskap – fortalt sin historie og bedt om kontakt – uten å få respons. "De skjønner visst ikke hva jeg snakker om," sa han.
Jeg skjønte hva han snakket om: både innholdet i det, og hvilken vegg han møtte. Han hadde forsøkt å sette ord på ordløse erfaringer, ordløse fordi de dreide seg om et Tabu. Veggen han møtte var de lukkede øyne og ører som et tabu foreskriver.
 
Thorkilds historie er i korthet at han kom til Norge som 4-åring, ble satt igjen hos sine besteforeldre på Flekkerøya da han var 6, og for 6 år. "Der hadde jeg det godt," sa han. Men etter foreldrenes neste hjemmeopphold ble han plassert på Solbakken barnehjem i Stavanger, sammen med en 2 år yngre bror som han til da hadde kjent i et par år. Da båten med foreldrene gled fra land, sto to gutter – 14 og 12 år gamle – alene bak en pakk-kasse mens misjonsvennene sang "Din rikssak Jesus være skal". Det var meningen Thorkild skulle gå på middelskolen, men av forskjellige grunner valgte han å slutte der. Slik reglene var, kunne han da ikke lenger få bo på Solbakken. Det ble tømmermannslære og hybelliv alt fra 15-årsalderen. På grunn av krigen gikk det så 10 år i stedet for de planlagte 5 innen foreldrene kom tilbake. Da var Thorkild blitt 24 år og hadde – fra han var 6 til han ble 24 – fått bo sammen med sine foreldre i 2 år. Han syntes misjonsselskapet skulle vite hva dette hadde kostet. Thorkild hadde klart seg tross alt, klart seg godt til og med, men broren mistet fotfestet. Jeg har de siste årene hørt utallige slike historier, med alle grader av barneensomhet og barneforsømmelser – og det er slett ikke bare historier fra "gamle dager". Mange av historiene er nåtidige.

Det første misjonærbarnseminar
Kirsti og jeg hadde våre historier, annerledes enn Thorkilds, men de hadde likevel en fellesnevner – å ikke ha blitt sett, møtt og ivaretatt på våre legitime barnlige behov. Og vi var klar over at rent organisatorisk var lite forandret. Vi ble enige om å møtes, kanskje kunne vi sammen finne en utvei til å få dagens misjonsledere i tale, fortelle dem hva oppvekst på flyttefot og separasjoner fra foreldre gjorde med oss. Sammen forfattet vi en henvendelse hvor vi utfordret NMS til å arrangere et seminar for Madagaskar-barn. Den hansken tok de.
Madagaskarbarn-seminaret på Modum i september 1988 ga støtet til en rekke misjonærbarn-seminarer i andre misjonsorganisasjoners regi.
 
Men uten Thorkild Andersens initiativ den gangen, er jeg sannelig ikke sikker på om det som har skjedd, ville skjedd. Jeg hadde i hvert fall ikke foretatt meg noe. Derfor vil jeg at IBAN aldri glemmer Thorkild Andersens navn. I dag er han over 80 år og ikke så frisk lenger. Men han har kunnet legge fortiden bak seg. Jeg snakket med ham på telefon nylig, og han ba meg overbringe en hilsen.

Men tilbake til seminarene. Alle arrangementene fikk et stort oppbud av psykiatere og psykologer. Rett nok dreide det seg om følelser, men følelser er ingen sykdom! Tvert imot! Våre følelser var naturlige og uunngåelige svar på de oppvekstvilkår vi hadde fått. I tilbakeblikk ser jeg den voldsomme faglige forsterkningen først og fremst som et uttrykk for misjonsselskapenes behov for trygghet i et landskap hvor de følte seg på gyngende grunn. Men så er det heller ingen spøk å begi seg ut i et tabubelagt område.

Nok en parallell prosess
Men at det ble flere seminarer enn vårt, skyldtes en annen parallell prosess! Den startet enda tidligere enn vår. Tidlig på året i 1987 fikk Egil Grandhagen, generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband en telefonhenvendelse fra en av de jentene som på 50-tallet var blitt seksuelt misbrukt av den person som hadde rollen som farsfigur på internatskolen i Kobe. Hun redegjorde dessuten skriftlig for saken og engasjerte advokat. Dette resulterte i en prosess over nesten 2 år vis a vis de 3 misjonsselskapene som var eiere av skolen i Kobe. Jenta som nå var blitt en moden kvinne, stilte dessuten krav om endring av bemanning og regelverk ved samtlige misjonseide internatskoler rundt om i hele verden, med sikte på å forebygge at noe lignende skulle kunne skje igjen. Dette er det ikke mange som kjenner til. Fra første stund var hun opptatt av nåtidens og fremtidens barn. Siden har det kommet for dagen at skolen i Kobe langt fra er den eneste som på ett eller annet tidspunkt har hatt sin egen overgrepshistorie. Naturlig nok – ettersom barn på internatskoler lever i en savnsituasjon, og uten daglig foreldrebeskyttelse. Det må føyes til at Egil Grandhagen ikke var den første misjonsleder som ble klar over overgrepshistorien fra Japan. Andre hadde valgt å ta den med seg i graven! Men Grandhagen viste seg som en hederlig og modig mann.

Denne prosessen var ikke kjent utover den lille kretsen av involverte. Men sommeren -88, noen få måneder før Madagaskarbarn-seminaret skulle gå av stabelen, fikk jeg telefon fra Thorkild midt på natten. Han hadde da fått telefon fra Kirsti med beskjed om å ringe meg på flekken. Hun befant seg da i en 50-årsdag og hadde der møtt jenta som reiste saken. Kirsti utkommanderte oss alle sammen til å møtes dagen etter. Møtet med en som var oppvokst i et annet misjonsselskap, og i en annen verdensdel, fortalte oss at vår erfaring ikke var en Madagaskarbarn-erfaring alene, men en misjonsoppveksterfaring. Om vi andre ikke hadde opplevd seksuelle overgrep i oppveksten, hadde vi opplevd andre typer overgrep – slik det skjer når barns behov ikke blir tatt med i de voksnes regnestykke. Etter hvert som kontaktflaten vår økte, ble vi klar over at det heller ikke er en misjonsoppveksterfaring alene.

Det var en utrolig utvidende erfaring. Vi oppnevnte henne fluksens til observatør på Madagaskarbarn-seminaret vårt. Seminar-ideen tok hun med seg til sitt misjonsselskap som tok den med til andre misjonsselskap. Og så gikk seminar etter seminar av stabelen. Men også andre prosesser var med å puste fram disse seminarene. De foregikk dels i mediene.

Medie-stormen blåser opp
Boka mi, "Bortsendt", ble ikke utgitt før i februar 1990. Men det var høsten -88 – like etter Modum-seminaret – jeg skrev den. Det var ingen vanskelig prosess – den så å si "datt ut" av nødvendighet da "lokket" var tatt av. Manus var ferdig fra min hånd da jeg like over nyttår -89 ble kontaktet av en NRK-journalist. Uten annen foranledning enn at han en gang hadde kjent noen misjonærbarn, hadde han akkurat nå funnet på at han ville lage noen innslag om temaet til programmet "På kirkebakken". Med andre ord nok en parallell prosess. På bakgrunn av opplevelsen av fellesskap med andre som jeg hadde fått i de siste månedene, sa jeg ja. Hadde han spurt meg et halvt år tidligere, hadde jeg ikke tort. Og arbeidet meg boka hadde gitt meg ordene jeg hadde manglet. Det ble 2 programmer av "På kirkebakken" tidlig i februar 1989, det første om internaterfaringene, og det andre om den såkalte "hjemkomsten" til Norge. Det var lavmælte programmer, om barneerfaringene slik de var. Ingen voksne refleksjoner, ingen vurderinger og ingen skyldutdeling. Men det var ikke fritt for at mange følte skyld ved det de hørte. Dermed så de på meg som en person som delte ut skyld. Men det er en annen historie. Mellom disse programmene ble temaet også fanget opp av "Ukeslutt" som konfronterte noen misjonsledere med nærgående spørsmål.

Hjemme på Hallingby satt en for meg ukjent mann, Bjarne A. Hoaas, ved kjøkkenbordet med sin søndags morgenkaffe. Den satte han fast i halsen, og hørte med stive ører på hvordan så å si deler av hans egen historie kom ut av radioen. "Endelig," har han siden fortalt meg at han sa, "endelig er katta sluppet ut av sekken." Det satte i gang nok en parallell prosess. Bjarne kontaktet Gunleik Seierstad, daværende generalsekretær i Santalmisjonen. Etter noen forpostfektinger på telefon fikk han snøret i bånn i en samtale ansikt til ansikt, og Seierstad ble etter hvert en støttespiller for oss i tiden frem mot stiftelsen av IBAN. Andre gjorde tilsvarende henvendelser til "sine" selskaper og hadde sine parallelle prosesser, og jeg kjenner ikke til alle.
Men tilbake til radioprogrammene. Mange hadde hørt dem, noen med forskrekkelse, andre med samme reaksjon som Bjarne. Leserinnleggene begynte å strømme inn til Vårt Land hvor – heldigvis for oss – Helge Kjøllesdal, misjonærbarn fra Japan, var redaktør.

På denne tiden hadde såpass mange hørt om overgrepshistorien i Japan at det bare var et tidsspørsmål før mediene fikk tak i den. For å beholde en viss kontroll over det mediesirkuset hun forutså dersom VG eller andre fikk snusen, valgte hun å la Vårt Land fortelle historien – få dager etter mine ”På kirkebakken”-programmer. Det var modig gjort av Helge og Vårt Land. Og da skal jeg si det ble fart i debatten. Den fortsatte å rulle i 1 ½ år, dvs. fra februar 1989 til sommeren 1990.

Ikke minst takket være Egil Grandhagen, som offentlig bekreftet og beklaget overgrepene, ble det umulig å feie misjonærbarnas historier under teppet. Men velkomne var de ikke. Utallige forsøk ble gjort på å mistenkeliggjøre våre motiver. Det kunne ikke være sant at vi – privilegerte misjonærbarn – ikke hadde vært udelt lykkelige. Det kunne ikke stemme at beundrede misjonærfamilier hadde barn som hadde vært ulykkelige. Og om så var, at vi ikke hadde vært helt lykkelige bestandig, sto det ikke bent frem i Bibelen at kallet skulle koste? Vi brakte skam over misjonens sak og våre egne foreldre, gjorde vi. Og det var stygt gjort.

I dag som IBANs medlemmer fremstår som flerkulturelle ressurspersoner, vet jeg ikke om dere kan forestille dere hvordan det føltes å få sine nylig blottstilte barnefølelser tilbakespeilet som om de var målrettet ondskap. Først og fremst sårt, men også ganske provoserende. Men kunne vi vise det? Å nei. Hadde vi latt oss provosere ville man jo kunnet gi seg selv rett i at dette dreide seg om "psykiatriske tilfeller" eller aggressive enkeltpersoner som var ute på sitt personlige korstog mot misjon. I intervju etter intervju var vi rolige, smilende, forsøksvis saklige, nyanserte – og ble oppfattet som ….. ensidige.

Men ettersom barns egenopplevelse fram til da hadde vært et tabu tillagt privatsfæren, er det ikke vanskelig å forstå at mange "gikk i sjokk" da den ble brakt ut i det offentlige rom. Misjonsledere, misjonsvenner og ikke minst foreldre, ble såret, redde og forvirret. Det ble også mange misjonærbarn. De angrepene som var vanskeligst å orke, kom fra dem. Vi fratok dem deres egen lykkelige barndom, sa noen. Som om noens ikke fullt så lykkelige barndom kunne gjøre en annens lykkelige barndom om til en misære? Hvitt skulle være hvitt, ellers ble alt svart. Slik er det jo ikke. Enhver barndom inneholder hele spekteret av nyanser.
 
Det var en underlig tid. Da "Bortsendt" kom ut i februar 1990 – den hadde ligget i forlaget et års tid og ventet på tur som "ekstrabok" i Bokklubben – var det fortsatt troverdigheten som ble debattert i anmeldelsene. Men ikke hos de som endelig opplevde å få ord til sine egne ordløse følelser. Boka ble et hjelpemiddel i manges personlige prosess, ikke minst mellom foreldre og deres voksne barn. Om jeg ikke får utrettet annet i livet, vet jeg at jeg skrev en nødvendig bok.

En internasjonal bevegelse
I prosessen fram mot IBANs stiftelse er jeg enda bare kommet fram til årsskiftet 89/90. Da oppdaget vi at det foregikk en parallell prosess også internasjonalt! Vi som hadde åpnet munnen her, trodde vi var de første i verdenshistorien som hadde satt ord på barneopplevelser i misjonsoppvekst. Og så viste det seg at vi faktisk var del av en internasjonal bevegelse. "Medfølgende barn" var satt på dagsorden i 2 internasjonale konferanser på 80-tallet, og den tredje skulle gå av stabelen i Nairobi helt på tampen av 1989 – "International Conference on Missionary Kids (ICMK)". Og midt på 80-tallet hadde det faktisk også vært arrangert en konferanse i vårt naboland Sverige, som et par norske misjonærbarn – nå IBAN-medlemmer – hadde deltatt på.

Og høsten -89 fikk jeg penger igjen på skatten, nesten nok til å hive meg med på Nairobi-konferansen – resten dekket Mental Barnehjelp! Det ble en kolossal opptur som rustet meg for mediestormen jeg skulle bli utsatt for i månedene etter bokutgivelsen, med fellesskap og gjenkjennelse i 200 misjonærbarn av over 700 deltakere fra hele verden. I Nairobi møtte jeg for første gang David C. Pollock, en av de to initiativtakerne til ICMK. De fleste her vet hvilken ufattelig betydning den mannen har hatt for anerkjennelsen av barns selvstendige behov i internasjonale virksomheter – her i landet så vel som globalt.

Interessemotsetningene
Det vi så konturene av i debattårene var de interessemotsetninger som ligger i all virksomhet utenlands når familien er med på ferden – ikke bare i misjon! Barn er barn uavhengig av arbeidsgivers ideologi og virksomhetenes formål. Når en utenlandsarbeidsgiver begynner å sette fokus på medfølgende barn – om det nå er private organisasjoner, bedrifter eller departementer – støter den på motstridende interesser og behov. Jeg vil raskt liste opp noen slike "særinteresser" som trekker i hver sin retning: